Studietur med masterstudentene i historie

 Uke 16 reiste jeg sammen med May-Brith Ohman Nielsen, Olav Arild Abrahamsen og 8 masterstudenter i historie på ekskursjon til Frankrike og Tyskland. Formålet med turen var å studere historieformidling. For meg som fagansvarlig bibliotekar var det nyttig å bli bedre kjent med kurset, men også å se på måten de jobber på var interessant. Bibliotekfaglig hadde dette mye med kildebruk og kildekritikk å gjøre. Hvordan ble historien fremstilt? Objektivt? Subjektivt? Nøytralt? Hvilke kilder hadde blitt brukt og ikke? Hvilket inntrykk er det man forsøker å formidle ved ulike historiske minnesmerker? Er dette god formidling av historien som man kan lære noe fra?

Jeg har allerede rapportert litt fra turen, men dette innlegget er mer detaljert og med flere bilder og lenker. Så jeg håper at dere tilgir dobbeltposting.
Det offisielle programmet startet tirsdag 16. april med besøk til Menneskerettighetsdomstolen og Europarådet i Strasbourg. Se den informative filmen fra Menneskerettighetsdomstolen her.

Onsdag besøkte vi Natzweiler konsentrasjonsleir. Stedet består av et moderne museum med enkle utsillinger med gjenstander, bilder og videoklipp og enkelte bygninger som har blitt bevart. Fokuset her er ikke å vise grusomhetene som skjedde under krigen, men å minnes ofrene på en verdig måte. Oppfatningen her er også at stedet skal være for skoleklasser og at disse ikke bør utsettes for så sterke virkemidler som norske skoleelever som reiser med Hvite Busser gjør. Fangene i Natzweiler konsentrasjonsleir jobbet hovedsakelig i et steinbrudd i nærheten som leverte stein til byggingen av flere nazistiske byggverk. Området holdes pent i orden for å hedre minnet av ofrene. Enkle, men sterke virkemidler som for eksempel en galge som fortsatt står igjen på en av de åpne plassene.

Galgen som står igjen på plassen. En enkel hvit stein til minne om de utenlandske fangene som døde for friheten

På ettermiddagen var vi innom Eguisheim, som beskrives som en typisk alsacisk landsby som ligger midt i vinruta for turister og som regnes som en av Frankrikes vakreste landsbyer. Byen er liten og preges av trange små gater og skjeve hus.

Et av Eguisheims trange smug

Etter litt fritid torsdag formiddag forflyttet vi oss til Verdun. Fredagen besøkte vi minnesmerket her hvor over 260.000 mennesker mistet livet under 1. verdenskrig. Stedet er sterkt preget av hvite kors og gravstøtter, i tillegg til det kirkelignende monumentet. Inne i museumsbygningen er det en kinosal som viser film med tilpasning til ulike språk. I overetasjen finner man et eget kapell med glassmalerier av soldater i Jesu armer. Den store hallen som danner mesteparten av bygget inneholder navn over de falne soldatene. Her var det også en utstilling med bilder av de tidligere soldatene som holdt opp bilder av seg selv som unge. Jeg har et bilde av dette, men opphavsrettslig oppdratt som jeg er, legger jeg det ikke ut her.

Gravstøttene med hovedbygget i bakgrunnen

Ettermiddagen besøkte vi Maginot, det underjordiske fortet som skulle stenge tyskerne ute ved grensen. Dette ble imidlertid et stort nederlag da ruten ble lagt utenfor fortet og gjennom Belgia. Museet tilbyr en "togtur" gjennom de underjordiske gangene hvor man blir fortalt om livet her nede.

Lørdag ble tilbragt i Nürnberg hvor vi besøkte dokumentasjonssenteret til Reichsparteitagsgelände og rettssalen hvor Nürnbergprosessen ble holdt.

Rettssalen hvor Nürnbergprosessen tok sted. Flere klipp ligger tilgjengelig på Youtube. Under rettssaken var det så mange tilskuere at den bakerste veggen ble fjernet. Blandt de utenlandske korrespondentene var den amerikanske forfatteren John Steinbeck.

I tillegg besøkte vi Zeppelinfeltet og Hitlers talerstol. Her fokuseres det lite på vedlikehold og en vei har blitt lagt tvers over plassen. Trappene rundt er overgrodd av gress og bringebærbusker og søppel så ikke ut til å bli plukket opp umiddelbart.

Zeppelinfeltet og talerstolen. Veien som går tvers gjennom plassen ødelegger for et inntrykk av storhet.

Landsbyen Fleury-devant-Douaumont ble erobret og gjenerobret av franske og tyske styrker hele 16 ganger i løpet av 1. verdenskrig. Jorda ble skadet av gift, lik og eksplosiver og kunne ikke bli dyrket igjen. Nå er landsbyen jevnet med jorden og en liten kirke er det eneste som står igen. Offisielt kalles den "landsbyen som døde for Frankrike".